Uansett politisk ståsted, relgion, nasjonalitet, har vi en ting til felles. Håpet.

Fortid er fortid og fremtid er fremtid. Alle lever vi håpet om en bedre fremtid.

Det er et viktig folkehelsepolitisk mål å oppnå et tobakksfritt skolemiljø. De fleste som begynner å røyke og snuse, gjør det mens de er skoleelever. Mange unge opplever et sterkt røyke- og snuspress. Tobakksbruk og skoletid hører ikke sammen. Skolens tobakksforebyggende arbeid må sees i sammenheng med opplæringslova § 9a-1: «Alle elevar i grunnskolar og vidaregåandeskolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det kunne vært et alternativ at man sentralt bestemte elevenes bruk av tobakk. En landsomfattende undersøkelse blant rektorene viser at et klart flertall ønsker enhetlige vedtak om tobakkspolitikk fra sentralt hold (Tidsskrift for den norske Lægeforening). I tilegg har Helse- og omsorgsdepartement og Kunnskapsdepartement også oppfordret landets fylkeskommuner til å arbeide for tobakksfri skoletid for elever, lærlinger og ansatte.

Interessant å se at den rødgrønne ”Senterpartiregjeringen” mobiliserer mer motstand fra bøndene enn vi har sett på mange år.  Det er forståelig at en viktig næring reagerer sterkt på løftebrudd fra den rødgrønne regjeringen.

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen – hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger.

Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer.

NRK tok i programmet ”Debatten” den 10.05 opp problemstillingen om det skal innføres en lov som skal forby tigging på gatene. Forslaget om å forby tigging var en sentral sak på Høyres landsmøte nylig, og hvor partiledelsen led nederlag under avstemningen – i betydning at Høyre vil ha et tiggerforbud.

Programmet ble etter mitt syn helt ødelagt – fordi deltakerne i debatten sauset sammen tigging, aggressiv tigging, bakmenn, organisert/ uorganisert kriminalitet, ulike befolkningsgruppe m.m i ei eneste røre. Spesielt Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det. I tillegg lot programlederen debatten komme ut av kurs gjennom at store deler av debatten fløt langt utover problemstillingen ”skal vi innføre en lov som forbyr tigging”!

Siden kommunismens fall har sosialister og sosialdemokrater hatt en tøff tid i Europa. For 10 år siden var det fortsatt sosialdemokratiske regjeringer i halvparten av EU-landene. Men ved utgangen av fjoråret var det ingen. Siste søndagens valgresultater har dessverre brakt endringer der Frankrike foretrakk en sosialistisk regjering. Det er første gang siden 1981 at Frankrike skulle sette en sosialistisk president inn i Elyseepalasset.

EUs avtale med IMF har ført til harde innstrammingstiltak som hadde uheldig effekt på sysselsetting og velferd i hele Europa. Om dette muligens snur trenden av sentral økonomisk politikk over hele Europa eller forverre finanskrisen er vanskelig å forutsi. Videre, som en følge av styrkingen av statsgjeld er situasjonen i flere EU landene fremdeles usikker. Det virker som om det er et paradigmeskifte ved Statelig intervensjon i økonomien, pengepolitikk eller finanspolitikk. Grunnlag for et politisk inngrep kan forårsake å korrigere for markedssvikt, oppnå en mer rettferdig fordeling av inntakt og formue eller for å forbedre ytelsen av økonomien. Om politikere bør gripe inn i praksis, er et vanskeligere politiske og økonomisk spørsmål.

På 1980-tallet fikk vi de første dereguleringene av boligmarkedet, innført av Høyreregjeringene til Kåre Willoch. I første rekke rammet endringene borettslagene (fellesskapsløsningene). I tillegg ble det frislepp på utlånsmarkedene – noe som resulterte i et rentenivå som ble umulig for mange å betjene. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

Boligsamvirke

Min påstand er at i Norge idag tar byråkratiet stadig over retten til å bestemme saker sentralt som angår kommunen lokalt. Vi har har endel merkelige regelverk som sikkert passer fint rundt Bygdø, Holmenkollen, Oslogryta og frem til regjeringskvartalet. Men det går kraftig utover retten til å bestemme selv i bygd å by.

La oss ta tak i noen få eksempler: