Tja, si det. Den vanlige nordmann er jeg litt usikker på hvem er men mulig jeg lever litt isolert og ikke har så bred kontaktflate. At man har jobb i det private næringsliv gir en nok innsikt i hva som skal til for ens bedrift men det gir vel egentlig ikke noen innsikt i mer enn det. Forstår norsk næringsliv hvordan samfunnet fungerer og hvor ha de så denne kunnskapen fra. Det er jo ikke noe som tilsier at fordi man kan noe om noe så kan man masse om alt.

Det er ikke lett å gå ut over den krets man holder seg med, det gjelder vel de fleste av oss. De fleste av oss liker best å omgås mennesker vi liker og har noenlunde samme verdibase og ikke alt for ulikt syn på ting og tang. Det gjelder vel for politikere og alle andre.

Det eneste vi kan si å ha virkelig spisskompetanse på er vel oss selv og selv der feiler de fleste av oss støtt og stadig. Parret med at vi stort sett taler for eget sykt barn og ikke like lett taler for andres syke barn om det betyr at vi selv må ta omkostningen gjør oss høyt mennesklige.

Det er vel også høyst mennesklig at vår egen fasit er den vi mener alle andre også bør følge.

I vårt naboland i øst snakker en om eliten i politikk, der har det med jevne mellomrom dukket opp en debatt, men der kommer jo partilederne hos sosialistene fra øvre middelklasse, som sagnomsuste Palme feks.
I Norge har vi ikke hatt så ekstreme eliter før nå i de siste 20 år, men det har vel kommet for fullt også her. Politikk har blitt en kariære. Så fylles departementene opp med folk som kan mer om politiske virkemiddel enn næring, et teknokrati. Juristene har overtatt for de med empati også i rådgivningskorpset, formalkravene har rettet seg mot statsvidenskap og jus… Det er ikke bare i departementene en ser dette, mye har blitt så komplekst at en må ha embetseksamen for å forstå logikken.

Spesialisering er bra for å spisse kompetansen og bli en autoritet på et lite område, en kan altså bli ekspert på politiske irrganger, men som politiker skal en vel lytte til råd fra eksperter for feltet, ikke fra eksperter på politikk?

En ser veldig mange eksempler på at eksperter ikke alltid blir lyttet til, som feks ved sykehusbygging, hvor en i alle fall i Akershus tok antall liggedøgn og delte på antall dager i året, vips fikk en koridorene fulle…. En ser det på vinglingene i avgifter på bil, på søppelforbrenningsavgift, energipolitikk etc…. Ja, en burde muligens plukket ut en og annen som hadde litt logisk tenkning, med eller uten utdanning…

Et annet aspekt ved dette er at disse menneskene står på barrikadene og roper om et større og sterkere offentlig med flere ansatte.

Men når de går ut av politikken, går nesten samtlige til stillinger i det private næringslivet.

At man har jobb i det private næringsliv gir en nok innsikt i hva som skal til for ens bedrift men det gir vel egentlig ikke noen innsikt i mer enn det.

Det er da fordeler å ha hatt en «vanlig jobb» om din hverdag består av å bestemme hvordan rammene for næringslivet skal være, og hvordan løfte det opp til å bli konkurransedyktig mot utlandet.

Se følgende eksempel:

Den norske grunnloven består av 5470 ord.
Den amerikanske uavhengighetserklæringen består av (opprinnelig) 1323 ord.
Et kuriøst direktiv som omhandler import av karameller består visstnok av 26911 ord.

Man må nesten ha unngått å hatt en vanlig jobb for å være klar over hvor hemmende sistnevnte er å forholde seg til.

Det er vel egentlig ingen stor nyhet at embetsmenn og politikere, som også andre yrkesgrupper i landet har stor rekruttering fra nær slekt. Det finnes faktisk andre ”yrkesgrupper” der det er enda verre. Et eksempel på dette er rekrutteringen til utenrikstjenesten der det nesten er totalt diskvalifiserende for rekrutter som ikke har slekt innen tjenesten.

Nå er Norge et lite land med knappe fem millioner innbyggere, så ut fra det er ”innavl” intet stort problem i vårt land. Et betydelig større land som USA, har større problemer med ”innavl” for de som sitter i posisjon, enn hva vi noensinne har hatt. I dette landet kan det virke som det nesten er klin umulig å bli valgt til president uten å ha andre presidenter i slekten.
Landets tidligere president, Georg W. Bush (som på farssiden stammer fra en landflyktig svenske som kom fra det tidlige norske småstedet Sillerud i Värmland), kan i direkte linje føre slekten sin tilbake til 14 tidligere presidenter (av totalt 44 amerikanske presidenter).
Ja selv USAs nåværende president, Barak Obama – er faktisk langt ute i slekt med Bushfamilien.
Nå håper jeg ingen tar denne ”historieleksjonen” som et tegn på at jeg er for at slekt skal følge slekters gang i embetsmannsverket, politikken eller diplomatiet. Men det har tydeligvis lett for å bli sånn…-:)

Og tilslutt noen ord til Bengt.
Du skriver at vi i Norge har vi ikke hatt så ekstreme eliter før nå i de siste 20 årene. Og tror du dette, ja da synes jeg dette kvalifiserer til å kalles ganske så historieløs. Obs, dette var ikke vondt ment…-:)
Jeg skal ikke engang forsøke å ramse opp alle navnen fra tiden før 1990 her, for det burde være nok å nevne slektsnavn som Stoltenberg, Harlem, Brundtland, Gerhardsen og Lange. Disse slekten og flere til kan synes å ha hatt klippekort på ministertaburetter i Norge – og i lange tider før de siste 20 år.

Jon, du har rett i det du sier, trerngte det sparket jeg. Selvfølgelig har det alltid vært dynastier, men til og med Gro hadde et kort opphold på en klinikk før hun ble heltidspolitiker, tror nesten engasjementet for abort kom derfra. Gerhardsen har vel tre generasjoner politikere, så joda.

Bengt, en sak med slekt er jo at om vi går langt nok tilbake så er vi alle i slekt. Med andre ord betry dette at det sikker finnes en drøss embetsmenn, stortingspolitikere,ministere og diplomater i nær sagt alle norske familier bare de graver dypt nok – og vidt nok…

Jeg fikk selv en av norges eldste trykte slektsbøker som går gått i trykken i midten på 1700-tallet, i arv fra en tante. Denne slektsboken skildret hennes manns slekt og dekket stort sett halvparten av de norske slektene. Og alle var slekter min familie ikke tilhørte.
Min egen familiebakgrunn var altså ikke representert i det hele tatt blant hoved- eller underfamiliene som nevnes i denne boken. Men allikevel fant jeg haugevis av treff i boken der mine slektninger sto oppført.
Verden og Norge var altså betydelig mindre og mer oversiktelige for noen århunder siden…-:)

Ja, er nok slik. At politiker avler politiker er vel som smed avler smed, men det betimelige, som de murret over i Sverige, var altså det faktum at arbeiderklassen ble representert av øvre middelklasse og oppover. Nå har de valgt inn en “av folket” som ny leder, en som har “gått gradene”, det er det lenge siden vi hadde i Norge.

Ja jeg har registrert at Stefan Löfven, pampen fra den mektige fagorganisasjonen “Metall” har tatt over styringen i “S”. Og svenske media rant nesten over av lykke da de kunne fortelle leserne sine at denne karen var mer poulær hos arbeidsgiverne, enn lederen for Moderaterna, Fredrik Reinfeldt.
Det siste må imidlertid ta som en sannhet med meget store modifikasjoner. Det stemmer sikkert når det gjelder toppindustrisjefene som var pjolterkameratene hans under hans mange år som leder for det mektige fagforbundet Metall. Men husk da at selv i Sverige finnes det bare et 10-talls store industribedrifter igjen. Derfor tror jeg at den store gruppen av direktører i svenske affärsliv, nok har et betydelig mer edrulig syn på denne karen ..:-)

Nå må jeg selv tilstå at jeg nesten elsket denne fomlebassen som ledet “S” før han. Jeg så nemlig på han som garantist for at de borgerlige skulle få en lett seier ved neste valg. Derfor var det bare hakket før at flagget ble reist på halv stang da nyheten om hans avgang ble kjent…:-)

Når det gjelder denne nye S-lederen, så ligger nå mitt håp i at landets politiske journalister vil legge all sin flid i å ta ham i løgner. Altså på noenlunde samme måte som de så elegant klarte å kle av hans forgjenger.
Faktisk tror jeg snart den første pikante avsløringen er i ferd med å sprekke. Stefan Löfven var nemlig dum nok til alt den første dag på jobben å erklærte seg som feministenes talsmann.
En tidligere Metall-leder som påstår seg å være feminist, det må vel sies å være en heller fremmed fugl i europeisk politkk?

Han har jo tidligere snakket om større kapitalinnsprøyting fra det offentlige til det private næringsliv, så de som har aksjer trykker ham nok til sitt bryst….

Ja, det var kanske graden over spøkefullt det jeg skrev her over…:)

Faktisk har jeg selv bare hørt gode saker om denne Stefan Löfven. Ord som helstøpt, ordholden og etterrettelig går igjen. Men jeg har også hørt han skal være hard som bein og vanskelig å snu i forhandlinger.

Og dette er vel ikke akkurat dårlige kvaliteter å ta med seg inn i jobben som ny S-partiboss for Sverige…