På NRK siden fremgår det (17.05) at mens greske banker står på kanten av stupet, tømmer rike grekere kontoene sine og kjøper leiligheter i halv-milliardklassen i London (http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8140797).

Ja, slik fungerer ”samfunnsansvar, fellesskap og solidaritet” hos de fleste personene som lever etter tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers filosofi om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”.

Verdiene skapes av arbeidstakere!
I Hellas er det slik som i resten av verden. De rike hadde aldri blitt, eller vært, så rike om det ikke hadde vært for arbeidstakere som skapte verdiene, og et politisk system som har gjort det mulig for enkelte å bli rike. Problemet har vært, og er, at det politiske system har skapt en fordelingskrise av de verdiene som skapes. Uten arbeidstakere vil ikke de rike vært så rike!

Thatcher-filosofien er Fremskrittspartiet og Høyres forbilde!
Thatcher-filosofien ligner meget sterkt på det samfunnet som Fremskrittspartiet/ Høyre vil føre om de får makt igjen i Norge.

Det vi kan forvente om vi får en Fremskrittsparti/ Høyreregjering er skatteletter i mange-millionerklassen til de rike, og kutt i økonomiske bidrag til de som er avhengig av samfunnets velferdsordninger. Vi kan forvente oss nedbygging av offentlig sektor – slik det fremgår i nevnte partiers valgprogrammer. I praksis vil det ventelig bety nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer. Med nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer, er veien åpen for mer snusk – og dermed unnlatelse fra å etterleve demokratiske vedtatte lover og regler hos mange – dvs undergraving av ordninger som holder velferdsordningene i hevd. Med et slikt system kan det lettere oppstå mer korrupsjon og korrupsjonskulturer, svart økonomi mv.

Finans- og gjeldskriser
I et forsøk på å skjule offentlig fattigdom/ skjule virkningene av skattlettelsene til de rike, har mange markedsliberaliserte land økt de sine lands statsgjeld – noe som har skapt finans- og gjeldskriser over hele kloden (USA, de fleste EU-land). Det vil si et system hvor politikerne sørger for at de rikes lommebøker fylles opp gjennom skattlettelser og fortjenester – gjennom å forgjelde landet og landets økonomi – dvs i praksis arbeidstakere og trygdede.

Dette bildet forsøkes fremstilt slik at arbeidstakere er late, har levd over evne osv. Sannheten er vel heller at det er politikerne som har tilpasset seg markedsliberalismens prinsipper på bekostning av befolkningen, demokratisk styring, kontroll og revisjon!

I enkelte land ser vi at politikerne forgjelder sitt folk (land) gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – dvs et slags svindyrt avbetalingssystem på offentlige investeringer – som også er en form å skjule offentlig gjeld på. Storbritannia har vært ekstreme på å etablere OPS-ordninger.

Videre ser vi et massivt utsalg av offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser, noe som svekker de offentlige inntektene – penger som anvendes til å finansiere velferdsordninger. Alt som vil oppfattes som lønnsomt av fellesskapets verdier sørger markedsliberalistene for at de rike får tykkesugerør inn i.

Norge er heldige som har et sterkt oljefond – men hjelper lite, for Fremskrittspartiet og Høyre har lovet den samme økonomiske politikken til de rike om de får makt. I praksis vil det trolig bety at for å finansiere skattelettelsene til de rike – vil de først tømme oljefondet – før de begynner med statsgjeld.

Poenget er at Høyrepolitikken er den samme – enten den foregår i Hellas, Spania, Italia, USA – eller hvilket som helst annet land. Fremskrittspartiet og Høyre som de fremste eksponentene av fordelingskrisepolitikk i Norge.

”Privatiseringen” av Norges bank
Fremskrittsparti-/ Høyrepolitikken kom vel til syne under Bondevik II-regjeringen (2001 til 2005)! Da ble veien lagt til rette for at de rike kunne tømme kontoene sine i Norge og flytte til andre land gjennom å fjerne reguleringsmuligheter ovenfor finansmarkedene. Eksempelvis ble Norges bank i styret til Norges bank omdannet til aksjeselskap og dermed i praksis ”privatisert” – sammen med forvaltningen av oljefondet.

Demokratisk valgte folk i styret til Norges bank ble fjernet, og erstattet av ”private” – personer som kan operere uten demokratisk vedtak og styringsredskap som forteller hvordan de skal forvalte de verdiene som Norges bank representerer. Med omdannelsen av Norges bank til et AS, ble lover og regler som regulerer finansmarkedene også fjernet i betydningen at man trenger ikke søke Norges bank lengre om utførsel av sture valutamengder på samme måte som tidligere (EUs krav gjennom EØS-avtalen om fri flyt av kapital ble gjort gjeldende). Dermed er det blitt enklere å flytte kapital til skatteparadiser og mer eller mindre hemmelig kontoer og lignende. I tillegg er det på denne måten blitt enklere for internasjonal selskaper til å hente ut overskudd, og overføre til eksempelvis skatteparadiser. På denne måten svekkes grunnlaget for å opprettholde en velferdsstat både nasjonalt og internasjonalt!

Det er ikke mye enn ser til fellesskap, solidaritet samfunnsansvar og nasjonale interesser å spore hos markedsliberalistene og i høyrepolitikken!

EUs fire friheter
Hovedproblemet er selvsagt EUs krav om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester – og som Norge er dømt til å forplikte seg til gjennom EØS-avtalen (så lenge vi har den). EUs politikk er høyrepolitikk på sitt verste fordi den undergraver alt av demokratisk styring, kontroll og revisjon – og styres av en liten elite i EU-kommisjonen. Fremskrittspartiet og Høyre står nærmest denne politikken i Norge!

Velgerne må ta makta tilbake!
Heldigvis er det slik at velgerne i Norge, om de bruker stemmeretten riktig, trenger ikke å velge det kaoset markedsliberalistene i USA, de fleste EU-land, Island m.fl. har valgt – med de konsekvensene det har medført.

Er Rælingen kommune en miljøsinke!? Nei, det er de så absolutt ikke. Likevel ønsker jeg å utfordre Ordfører Øyvind Sand på akkurat dette. Jeg vet Ordføreren både er opptatt av og bidrar til at kommunen fører en ansvarlig miljøpolitikk, men spør meg likevel om det ikke er på tide at kommunen får offentlige parkeringsplasser som er tilrettelagt for elbiler. Fylkestinget har satt av 25 millioner kroner til et miljøfond med vekt på gjennomføring av klimatiltak i Akershus. Blant flere tiltak for å støtte utbygging av infrastruktur for ladbare motorvogner (elbiler) inngår en tilskuddsordning til etablering av ladepunkter. Så vidt jeg kjenner til har flere av de større tilstøtende kommunene dette. Nå er tiden inne for en slik satsning, også for Rælingen. Det er viktig å etablere slike ladepunkter der folk ferdes, jobber og bor. Ifølge ladestasjoner.no er det kun to slike plasser i Rælingen og de er det Blystadlia borettslag som står for. Vi har en økende interesse for miljøvennelige biler generelt, og elbiler spesielt. Det handler om tilrettelegging! Fremtiden er ikke noe som kommer, fremtiden skapes nå!

Uansett politisk ståsted, relgion, nasjonalitet, har vi en ting til felles. Håpet.
Fortid er fortid og fremtid er fremtid. Alle lever vi håpet om en bedre fremtid.
De som var på Utøa 22 juli, trodde alt håp var ute, men de overlevede som er igjen, hadde bare håpet om og overleve den dagen. Livet går opp og ned, både for fattig og rik, men håpet har vi felles.

Det er bare den politiske verden og deres ledere, som kan gi oss en bedre fremtid.
De kan gi oss tro og håp. Håpet er drivkraften i vårt liv. Håpet hører fremtiden til.
La oss alle håpe, at verden blir et bedre sted og bo, for alle.
Hva skulle vi gjort uten håpet? Jeg bare spør.

Det er et viktig folkehelsepolitisk mål å oppnå et tobakksfritt skolemiljø. De fleste som begynner å røyke og snuse, gjør det mens de er skoleelever. Mange unge opplever et sterkt røyke- og snuspress. Tobakksbruk og skoletid hører ikke sammen. Skolens tobakksforebyggende arbeid må sees i sammenheng med opplæringslova § 9a-1: «Alle elevar i grunnskolar og vidaregåandeskolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det kunne vært et alternativ at man sentralt bestemte elevenes bruk av tobakk. En landsomfattende undersøkelse blant rektorene viser at et klart flertall ønsker enhetlige vedtak om tobakkspolitikk fra sentralt hold (Tidsskrift for den norske Lægeforening). I tilegg har Helse- og omsorgsdepartement og Kunnskapsdepartement også oppfordret landets fylkeskommuner til å arbeide for tobakksfri skoletid for elever, lærlinger og ansatte.

Det mener jeg ikke er en god løsning, da det er viktig for å drive et forebyggende arbeid på best mulig måte at målgruppen føler eierskap til de lover og regler som formuleres. Lokal behandling av problemstillinger knyttet til tobakksbruk i skoletiden er derfor mest hensiktsmessig slik at elevene til en hver tid er delaktige i bestemmelser som angår valg om en helsefremmende hverdag.

En undersøkelse blant videregående skoler i Akershus, mars2012, viser at flertallet av skolene har gitt lokale regler for bruk av tobakk. Av i alt 34 besvarelser fra skolene, viser undersøkelsen at 15 skoler har innført totalforbud mot bruk av tobakk på skolens område. 13 skoler opplyser at de har anviste plasser på skolens område hvor det er tillat å røyke. Det viser at flertallet av fylkeskommunens skoler allerede har vedtatt lokale regler knyttet til regulering av tobakksbruk.

Akershus fylkesting vedtok i 2004 at skoleutvalgene kan avgjøre om, og eventuelt hvor, det skal være tillatt å røyke i skolegården. Gjeldende ordning der skoleutvalg kan vedta utfyllendeordensregler spesielt for skolen, opprettholdes, men det foreslås nå å presisere at slike regler kan gis ved all bruk av all tobakk på skolen.

Ordensreglementets § 12 lyder i dag: «Skoleutvalget kan innenfor rammen av lover, forskrifter og dette reglement vedta utfyllende ordensregler spesielt for skolen. Slike regler kan gis for bruk av kantinen og inntak av mat og drikke, røyking i skolegården, bruk av spesielle lokaler og utstyr, ordenstjeneste, parkering, skolebibliotek, internatreglement, skoleturer og for skoleavis. Opplæringsloven§ 3-7 gjelder for slike regler»

Andre setning er nå vedtatt slik at «røyking i skolegården» erstattes med «bruk av tobakk på skolen». Med dette presiseres at det også kan gis lokale regler om bruk av annen tobakk, herunder snus, både innendørs og utendørs.

Interessant å se at den rødgrønne ”Senterpartiregjeringen” mobiliserer mer motstand fra bøndene enn vi har sett på mange år.  Det er forståelig at en viktig næring reagerer sterkt på løftebrudd fra den rødgrønne regjeringen.
 
Det som er mer uforståelig er at bøndene (eller helst deres organisasjoner) primært krever mer støtte og subsidiering som forbrukerne skal betale. Det er på tide å slutte å behandle bønder som statsansatte eller klienter i et offentlig velferdssystem. Bønder er næringsdrivende, og jeg har vanskelig for å forstå at ikke hovedkravene er næringsfrihet, mindre reguleringer, frihet til selv å bestemme produksjon, arealbruk, markedsføring, samarbeidsformer med andre i næringen osv. For ikke å snakke om mindre skatter og avgifter på næringen. Det fremstår som om organisasjonene helst vil at det skal stå Tine, Prior og Gilde på all mat i Norge og at prisen skal fastsettes av landbruksbyråkratene godt hjulpet av monopolorganisasjonene selv.  Organisasjoner som lever på skattepenger og for å begrense norske forbrukeres utvalg og tilgang til kvalitetsmat uten samvirkestempel. Enfold i stedet for mangfold, er resultatet. Monopoler og proteksjonisme er ikke i forbrukernes interesser – et levedyktig og mangfoldig landbruk er.
 
Aksjoner for å demonstrere sitt syn er akseptabelt. Når bøndenes aksjoner hindrer folk i å komme seg på jobb, til barnehagen og til viktige avtaler er det stupid. Avsløringene på TV2 om å lage kaos i matforsyningen ved å skape hamstring og mangel på varer foran 17.-maihelgen bør jage den siste sympati for bondeorganisasjonene og det monopoliserte landbrukssamvirket bort for godt. Kjør protester mot regjering, storting og landbruksbyråkratiet. La forbrukerne – som betaler dere for å drive med det dere gjør – i fred.

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen – hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger.

Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer.

De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel.

Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt).

Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!

NRK tok i programmet ”Debatten” den 10.05 opp problemstillingen om det skal innføres en lov som skal forby tigging på gatene. Forslaget om å forby tigging var en sentral sak på Høyres landsmøte nylig, og hvor partiledelsen led nederlag under avstemningen – i betydning at Høyre vil ha et tiggerforbud.

Programmet ble etter mitt syn helt ødelagt – fordi deltakerne i debatten sauset sammen tigging, aggressiv tigging, bakmenn, organisert/ uorganisert kriminalitet, ulike befolkningsgruppe m.m i ei eneste røre. Spesielt Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det. I tillegg lot programlederen debatten komme ut av kurs gjennom at store deler av debatten fløt langt utover problemstillingen ”skal vi innføre en lov som forbyr tigging”!
Når medier inviterer debattanter fra Høyre og Fremskrittspartiet – kan man vel heller ikke forvente noen annerledes debatt – spesielt ikke når programlederens mål åpenbart må ha vært å overfokusere på Høyre og Fremskrittspartiets triader. Men saken er – og min påstand er at Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken spiller et spill for galleriet!

Mitt utgangspunkt for dette inseratet, er at jeg tror ikke en millimeter på det røret som ble presenterte som grunnlag for at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker et forbud mot tigging. Michael Tetzschner (Høyre) og Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) fremsto som lobbyister for ”adelstiggerne” slik jeg opplevde fjernsynsprogrammet.

Et interessant fenomen derimot – er å registrere at Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet politisk i disse spørsmålene.

Litt om begrepene;
Dersom vi forholder oss til begrepet ”tigging”, så er det pr definisjon ikke kriminalitet. Det handler om at en person marker ovenfor potensielle givere om vedkommende ønsker et økonomisk bidrag – og hvor det er opp til forbipasserende om de vil gi eller ikke.

”Aggressiv tigging” er pr definisjon en uønsket atferd, som krenker den som blir utsatt for det, i det offentlige rom. Alle uønsket/ krenkende atferd er pr definisjon straffbar. Med andre slik atferd har man lover mot.

Ulike typer ”kriminalitet” er pr definisjon uakseptabelt og straffbar enten de straffbare handlingene begås av nordmenn eller utenlandske statsborgere. Her kan jeg ikke se behovet for flere lover (heller flere som kan oppklare lovbruddene).

Kriminalitet
Etter at Norge i 2001 sluttet seg til Schengen-avtalen, og avskaffet grensekontrollen i 2001, så eskalerte den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere. Denne kriminaliteten kom i tillegg til den som allerede eksisterende kriminaliteten som begås i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Senterpartiet) tok for noen år tilbake til orde for at Norge burde gjeninnføre grensekontrollen – nettopp for å begrense den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere i Norge.

I vårt globaliserte samfunn, er trolig det beste virkemidlet man har for å begrense organisert kriminalitet begått av utenlandske statsborgere i Norge – å gjeninnføre grensekontrollen (dvs at Norge trekker seg fra Schengen-samarbeidet). På dette punktet har Senterpartiet (Per Olaf Lundteigen) helt rett. At gjeninnføring av grensekontrollen er det beste forbyggende virkemiddelet mot kriminalitet organisert fra utlandet vet både Fremskrittspartiet og Høyre – uten at dette ble noe hovedtema fra nevnte partier i debatten.

Konklusjon;
Det må ligge andre motiver bak det faktum at Høyre og Fremskrittspartiet knyttet ulike typer kriminalitet begått av utenlandske statsborgere opp mot et eventuelt lovforslag om å forby tigging.

Aggressive tigging/ utilbørlig atferd
I følge norsk lov kan aggressiv tigging/ utilbørlig atferd defineres som en uønsket atferd – og uønsket atferd – som krenker den enkelte i det offentlige rom – kan dermed være straffbart. Det har man lover og regler for pr i dag som man kan anvende for å forebygge slik uakseptabel atferd.
Konklusjon; Høyre og Fremskrittspartiet vet hvilke lover og regler som gjelder her i landet vedr uakseptabel atferd. I tillegg vet nevnte partier at det å koble argumenter knyttet til straffbare handlinger opp mot om det skal være lov å tigge eller ikke – blir like dumt som begrepet ”å rette baker for smed”.
Har medietørken blir for stor Høyre og Fremskrittspartiet slik at de må tråkke på samfunents svake for å få oppmerksomhet?

For eller imot tigging?
Hovedtemaet for programposten ”Debatten” var om man skulle være for eller imot tigging?
Fattigdom er blitt et stort problem for mange – verden over. Fattigdommen er skapt som følge av mangel på solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk. Eller som tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – uttrykte det; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (hver man sin egen lykkes smed). I Thatcherismens samfunn er det naturgitt at en stor andel borgere vil falle utenfor ”adelsrekkene” – derav fattigdom – derav tigging.

”Tigging” som begrep handler om at nøden, eller et behov, medfører at enkelte – enten verbalt, eller gjennom markering (kopp/ plakat/ utstrakt hånd) ber potensielle givere om et økonomisk bidrag i en overlevelsesstrategi/ dekke et behov. Det finnes ingen holdepunkter for at det kan karakteriseres som ”straffbart”.

Hva er alternativet til tigging?
Flere av deltakerne i ”Debatten” var inne på det; For tiggere med utenlandsk opprinnelse, som reiser til Norge for å tigge, handler det om å forebygge og bidra til utvikling for disse menneskene i deres hjemland. Gi dem en fremtid! (Kriminalitet kan begrenses gjennom grensekontroll). En tiggerkarriere – gjennom å pendle i Norge med jevne mellomrom – er uverdig og løser ikke primærbehovene til de det gjelder.

Hvilke alternativ til tigging – for norske tiggere – har Høyre og Fremskrittspartiet? Det hørte vi heller lite om. ”Forbud” mot tigging er løsningen – i følge Høyre/ Fremskrittspartiet! Eller marker klassesamfunnet tydeligere er Høyres og Fremskrittspartiets løsning!
Hva er så den egentlige årsaken til at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker ”forbud” mot tigging?
Kjernevelgerne til Høyre/ Fremskrittspartiet er som oftest svært rike personer – hvis grunnideologi er at de verken dele eller fordele (De lever etter Thatcher-filosofien om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”). Vi snakker her om rike personer som daglig ”tigger” om at de skal ha hushjelp/ tjenere med skattefradrag, skattelettelser, tigge seg fri fra formueskatt, tigge seg fri fra arveavgift, fri flyt av kapital skatteparadis, fri flyt av kapital til hemmelige kontoer, klage over at utbytteskatten er for høy osv – samtidig som at de vil ha tykke sugerør i de offentlige ”pengekassene”. Den beste betegnelsen jeg kan komme på for disse – er ordet ”adelstiggerne”.

Hadde Høyre og Fremskrittspartiet vært ærlige og redelige, ville de uttalt noe slikt som;
Våre venner, ”adelstiggerne” føler sterkt ubehag av å støte på reell fattigdom i gatene. Disse tiggerne ser så annerledes ut – vi vil ikke se dem når disse ”adelstiggerne” vandrer mellom butikkene hvor de kanskje ”kjøper ei veske til kr 10 – 20 000 i en butikk, sko til kr 4 000.- i en annen butikk, et smykke til kr 20 -25 000 i den tredje butikken” osv osv. De vil slippe å se den elendigheten de møter, noe som skyldes den usolidariske fordelingspolitikken de selv har bidratt til å skap.
Kort sagt; Fattigdom skal skjules for ”adelstiggerne”!

Det store spørsmålet er dermed;
Når blir det fremmet et lovforslag som forbyr ”adelstiggerne” og dere lobbyister å slippe til å alle kanaler for fremme sin ”nød”??? Når vil Høyre og Fremskrittspartiet fremme et slikt lovforslag? ”Tigging” er pr definisjon ”tigging” uavhengig om det er ”kong Salomo eller Jørgen Hattemaker” som forestår den!

Siden kommunismens fall har sosialister og sosialdemokrater hatt en tøff tid i Europa. For 10 år siden var det fortsatt sosialdemokratiske regjeringer i halvparten av EU-landene. Men ved utgangen av fjoråret var det ingen. Siste søndagens valgresultater har dessverre brakt endringer der Frankrike foretrakk en sosialistisk regjering. Det er første gang siden 1981 at Frankrike skulle sette en sosialistisk president inn i Elyseepalasset.

EUs avtale med IMF har ført til harde innstrammingstiltak som hadde uheldig effekt på sysselsetting og velferd i hele Europa. Om dette muligens snur trenden av sentral økonomisk politikk over hele Europa eller forverre finanskrisen er vanskelig å forutsi. Videre, som en følge av styrkingen av statsgjeld er situasjonen i flere EU landene fremdeles usikker. Det virker som om det er et paradigmeskifte ved Statelig intervensjon i økonomien, pengepolitikk eller finanspolitikk. Grunnlag for et politisk inngrep kan forårsake å korrigere for markedssvikt, oppnå en mer rettferdig fordeling av inntakt og formue eller for å forbedre ytelsen av økonomien. Om politikere bør gripe inn i praksis, er et vanskeligere politiske og økonomisk spørsmål.

I kjølvannet av finanskrisen i 2008 har interesse for keynesiansk økonomi strømmet opp igjen blant fagfolk og beslutningstakere. Det virker som om Francois Hollande med dette som bakteppe har klargjør i sin seierstale: «nøysomhet trenger ikke være Europas skjebne.» Han kalte til «en ny start», der hans politikk offentlig rettet mot vekst og sysselsetting via forbruk som skal innlemmes i Europas pakt med Den europeiske sentralbanken og IMF. Dersom, Hollande kan raskt bringe på den rene vekstfaktor inn i offentlig politikk kan det ha en demonstrativ effekt for Europa. Men under gitte omstendigheter er det tvilsomt.

Det virker som for tiden at Europeisk politikk gjennomgår et skjebnevalg. Håper ikke at det franske valget setter en ny trend i Europa slik Jens og hans blokk på hjemmebane ønsker seg.

På 1980-tallet fikk vi de første dereguleringene av boligmarkedet, innført av Høyreregjeringene til Kåre Willoch. I første rekke rammet endringene borettslagene (fellesskapsløsningene). I tillegg ble det frislepp på utlånsmarkedene – noe som resulterte i et rentenivå som ble umulig for mange å betjene. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

Boligsamvirke
I sin tid, var lønningene slik at mange arbeidstakere hadde for dårlig lønn til å skaffe seg en bolig, ved siden av at det i perioder var knapphet på tilgang på bygningsartikler (de første årene etter 2, verdenskrig). Men folket/ familier har alltid trengt å ha et ”hjem”. For mange ble drømmen om å realisere et eget hjem, felleskapsløsninger i form av borettslag og boligsamvirke. Det ble bygget to og firemannsboliger, og det ble etablert borettslag – fordi slike løsninger/ byggformer fikk byggekostnadene betydelig ned – og flere fikk tilgang til å kunne ha/ eie et eget hjem.

Borettslag er blitt spekulative og individorienterte
De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til å fokusere på individuell privat bolig og/ eller bolig som investeringsobjekt. Kostnadene på borettslagsleiligheter har medført at boligsamvirkemodellen ikke lengre er en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse i Norge – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. I tillegg driver flere av boligsamvirkene boligformidling, på lik linje boligformidlere/ banker. Et system som medfører at profitt/ inntjening overstyrer hensynet til en boligpolitikk som sikrer befolkningen retten til å ha et eget hjem.

Borettslagsleiligheter er blitt dyrere enn enebolig!
Borettslagene var gunstige som inngangsbillett til boligmarkedet. For en leilighet på ca 90 kvadrat i Kristiansand i 1981, var innskuddet på kr 140 000, og felleskostnadene var den gang på kr 1 023 pr måned.
Rekkehusleiligheter i samme området kostet den gang i snitt 4 til 6 mer (kr 550 000 – til kr 800 000) – men med noe lavere felleskostnader.

Høsten 2011 ble det foretatt verditakst på en bolig på Lillehammer. Boligen har en boflate på 200 kvadrat, med ca 1 mål tomt pent opparbeidet hage/ tomt, og dobbel garasje på snaut 60 m2. Taksten ble satt til kr 2 870 000. Samtidig pågår det bygging av nye borettslagsleiligheter (terrasseleiligheter), dvs selveierleiligheter, som er lagt ut for salg noen 100 meter lengre bortenfor eneboligen. Der averteres enn leilighet på 90 m2 for kr 3 500 000. Dvs at en leilighet som er ½ parten så stor i boareal som eneboligen, og uten tomt og garasje, koster ca 800 000 mer enn eneboligen. Felleskostnader er ennå ikke stipulert for selveierleiligheten, heller ikke kostnader knyttet til eventuell garasjeplass.

Effekten av å bygge billig gjennom borettslagsordninger er neppe borte – eksemplet viser hvordan grådigheten har tatt overhånd hos utbyggerne/ borettslagene. Vi har med andre ord fått et kynisk og rått boligmarked!

En boligforgjeldet befolkning?
En konsekvens av at boligprisene stiger så kraftig, er at mange trenger enda større lån for å tilegne seg de stadig dyrere boligene, fordi lønnsøkningene ikke følger prisstigningen på boliger. Faren med en slik utvikling, er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt (arbeidsledighet e.l)), kan det oppstå en situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at dagens bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår lands «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever i disse dager.

Ordningen med boligsparing for ungdom raseres!
Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal ha 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Det vurderes for tiden å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet hardt, og særlig i boområder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk med økt egenkapital for ungdom realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.

Statistisk sentralbyrås vurdering av økninger i lønninger og boligpriser
Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde tidligere i år en statistikk på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet, og utviklingen av lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 % på tre år, mens boligprisene vil stige med hele 17 % i samme periode. Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser – så viser den oss at;
- En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de tre nærmeste årene.
- En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.

Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta utgangspunkt i en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. Dvs en økning på 510 000 kroner – da hjelper ikke minstepensjonistenes/ arbeidstakernes forventende lønnssøkninger mye.
En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap – og som politikerne har skapt!

Poenget er at prisene på boliger overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kan forvente få i inntektsøkning i samme periode. Kan samfunnet leve med en slik utvikling? Arbeidstakere/ trygdede er dømt til å tape i en slik utvikling?

Markeder må styres – om vi fortsatt skal basere boligpolitikk på markedsliberalismens premisser!
Markedsliberalistene har alltid forsøkt å innbille – og på denne måten forsøke å skjule sin egentlige agenda – at ”markedene regulerer seg selv – derfor ingen innblanding fra politikere”. Analysen fra SSB om forventet lønns- og boligprisutviklingen 2012 til 2015 viser hvor grundig feil markedsliberalistene tar – i hvert fall så lenge boligmarkedene styres av en ubeskrivelig kynisme og grådighet.

I tillegg er det ofte avdekket mye sosial dumping og uverdige arbeidsforhold på mange byggeplasser. Det betyr at det er oppstått et marked for menneskelig og økonomisk kriminalitet – hvilket åpner for store skjulte fortjenester.

Velstående kjøper – uten gjeld!
En velstående person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger vedkommende bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser i bankene. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån», og til langt høyere rente – ut fra bankenes tenkning om at det er høyere lånerisiko ovenfor personer med lavere betalingsevne. Høyere renteprosent for de lavt formuende, betyr dyrere lån – og det til tross for at man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.
Forskjellene i befolkningen øker med dette dramatisk. Mens enkelte har penger til å investere i mer – og ta mer styring i markedet, sitter andre igjen med store problemer med å betjene gjeld og familiehusholdningen.

Provisjonene til bankene er til å bli flau av!
Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg i dag opp til 2,75 % provisjon ved salg. En side ved et slikt prosentbasert provisjonssystem, er meglerne forsøker å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.

Arbeidstakere og trygdede forgjeldes!
Økte boligpriser, og dermed behov for økte låneopptak hos mange, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – fordi store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.
Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene som vårt samfunn har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag. De som våger seg inn på boligmarkedet – gjør at mange forgjeldes for store deler av voksenlivet.

Gjenreis den sosiale boligbyggingen!
Det må derfor være en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!

Ny sosialdemokratisk boligpolitikk – ikke ny boligminister!
Vi trenger en ny sosialdemokratisk boligpolitikk for befolkningen og fellesskapet, ikke en boligminister – slik det er reist forslag om i disse dager. En boligminister kan være et aktuelt tema – men det er først etter at Norge har fått på plass en ny boligpolitikk!

Etableres det en ordning med egen boligminister er sannsynligheten stor for av vedkommende blir mest opptatt av å tekke de rå kyniske boligspekulanter fremfor å hjelpe de som virkelig trenger ”et hjem” – ikke et spekulasjonsobjekt!

Min påstand er at i Norge idag tar byråkratiet stadig over retten til å bestemme saker sentralt som angår kommunen lokalt. Vi har har endel merkelige regelverk som sikkert passer fint rundt Bygdø, Holmenkollen, Oslogryta og frem til regjeringskvartalet. Men det går kraftig utover retten til å bestemme selv i bygd å by.

La oss ta tak i noen få eksempler:
1. Byggeforbud i strandsonen. Kjempefint der vi er ferdigbygd, men hva med store deler av f.eks vestlandet der fjellsiden starter 100 meter fra vannkanten? 100 meter er veldig lang avstand å nekte mennesker å utvikle sin egen kommune på. Det har kommet signaler fra byråkratiet at dette også skal gjelde vassdrag og vann.
2. INON, eller INNGREPSFRIE NATUROMRÅDER I NORGE kommer fra byråkratiet. Du får ikke bygge 1000 meter fra større inngrep i naturen. Eller som de skriver på http://www.dirnat.no/inon : Siden midten av 1990-tallet har det vært nasjonal arealpolitikk å lokalisere større arealinngrep slik at inngrepsfrie naturområder i størst mulig grad bevares for framtida.
3. Landskapsvern. Noe som gikk kraftig ut over lokalt styre i Moss: http://www.moss-avis.no/nyheter/politikerne-slar-ring-om-lavvo-1.6500262.

Trenger vi egentlig alle disse sentrale reglene. Finnes det ikke fornuftige mennesker lokalt som klarer å håndtere egne kommuner selv? Hva mener dere?

Flott at ordførerne har tatt til vettet. Ingen bomring rundt Lillestrøm. Bra at de har mot til å snu i tide. Honnør for det!
Nå er det bare å stå på for å få bygd denne T-banen fram til Lillestrøm. Og jeg håper den kan forlenges i flere retninger. Egner seg bedre enn jernbane, skulle jeg tro, til Skedsmokorset, nannestad osv. Uten ideer blir det ikke framgang!

HØYESTE GJEST I DEN STORE FEST

Alene, men mektig skuer hun ned
På en stor plass med med festkledde mennesker
Ruver høyt på sitt hvite ben
Pyntet med sorte flekker
Armene pyntet med grønne smykker
Gule og hvite små hetter rundt hennes fot
Danner et teppe.

På den hvite stangen ved hennes side
Kryper et trefarget klede
I rødt hvitt og blått
Rekker toppen – Klokken er åtte
Vinden hun føyer – mot flagget hun bøyer

I sin grønne drakt står hun vakt
Når de unge i rødfarget drakt
Hyller sitt land med trommer og messing i takt
Mens blåveispiker stemmene hever
Hurra for 17. mai
Bjørkhild er – dagens høyeste gjest

God 17. mai

Hilsen
Gunn Pound