Jeg mener det bør innføres en maksimaltid for barn i barnehage tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser for voksne i arbeidslivet. Som voksne har vi rett til fastsatt arbeidstid, men for barn finnes det få retningslinjer. Jeg mener at også barn trenger minimumsrettigheter.

I den anledning har KrF-byråd i Bergen, Filip Rygg, ment at barn bør ikke være mer enn ni timer i barnehagen daglig. Dette mener Sps Else Marie Stuenæs er for rigid og gammeldags og utfordrer Akershus KrF. Jeg er glad for engasjement om denne saken og kanskje er det unødvendig å sette en maksgrense per dag, men jeg tror derimot at det er lurt å innføres en maksimaltid for barn i barnehage tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser for voksne.

Et slikt forslag vil ikke påvirke åpningstidene til barnehagene, og slok at de må stenge tidligere. Det er ønskelig med et fleksibelt system for barnehagene, men at det er barnets beste som bør være i fokus.

For mange foreldre et det et press fra arbeidslivet til å jobbe mer og i tilegg er slik mange barnehagene konkurrerer om barna, og reklamerer med lengre åpningstider. Det fører til at barna blir lengre i barnehagen – i enkelte barnehager opptil elleve timer. Når en toåring sover 12 timer om natten, og er 11 timer i barnehagen, blir det ikke mye tid sammen med foreldrene. Jeg mener at man barn har det bra i barnehagen, men at de fleste ikke har godt av å være for lenge i barnehagen.

Jeg tror at mange foreldre opplever at det er vanskelig å få tid nok til å være sammen med barn sine og finne en god balanse mellom arbeidsliv og familieliv. Vi må derfor gjøre hverdagen enklere for foreldre. Et annet godt forslag vil være å innføre en fleksibel foreldrepermisjon på 68 uker som kan benyttes innen barnet fyller 10 år. Permisjonen deles fritt, med unntak av 10 uker som er forbeholdt mor og 10 uker som er forbeholdt far. Det kan være en løsning for mange foreldre som sliter med tidsklemma.

I Akershus fylke er det mange som reiser langt for å komme seg på jobb. Det gjør at samspillet mellom jobb, kollektivreise og barnehage må fungere godt for foreldrene og at man kan stole på at man kommer frem i tide. Dette jobbes det med kontinuerlig med slik at både foreldre og alle andre kan reise kollektivt. Til beste for de reisende, miljøet og barna våre.

(På trykk i RB 22. juli 2010)

Else Marie Stuenæs går i sitt innlegg i Romerikes Blad til angrep på et forslag om ni timers makstid i barnehage. Hun kaller forslaget gammeldags og rigid. Som argument for forslaget vises det til at voksne har fastsatte rettigheter for ferie og arbeidstid. Det er vel ikke noen som vil kalle det for gammeldags og rigid. Ei heller er det vel noen som vil hevde at det er noe gammeldags og rigid i det å hevde at barn bør ha like rettigheter som voksne?

For det er nettopp barns rettigheter og barns beste som er utgangspunktet i denne saken, og dermed er det også det debatten bør dreie seg om. I stedet går det som det svært ofte gjør i debatter knyttet til barn, nemlig at fokus flyttes fra barnet og over på de voksne. Else Marie Stuenæs vil ikke fastsette makstid fordi det vil kunne medføre ulike ulemper for foreldrene. De må kanskje jobbe noe mindre. De må kanskje redusere sitt behov for fleksibilitet (eller varierende behov, som hun kaller det). De må kanskje revurdere bosted i forhold til jobb. De som ikke ønsker å endre sin livsstil, må kanskje be andre om hjelp. Og sist men ikke minst ser Stuenæs for seg at de (les: foreldrene!) kanskje kan miste barnehageplassen dersom de ikke kan eller ønsker å forholde seg til et reglement som er ment å ivareta barna.

Kan vi ikke denne gangen prøve å snakke om dem saken gjelder? Slik vårt samfunn er organisert i dag, er barnehagen nærmest blitt en obligatorisk del av barns oppvekst. Helst skal barna inn i dette systemet fra de er ti måneder gamle. Garantier gis til barn født innen en viss tid på året om barnehageplass året etter, og fødestuer rapporterer om opphopning av fødsler på sommeren som følge av dette. I tillegg er kontantstøtten til stadighet tema for debatt. Denne ses på i det ene øyeblikket som et så stort gode at den holder barn utenfor barnehagen, og bør tas vekk av den grunn, for i neste omgang å bli omtalt som så marginal og ubetydelig at den like gjerne kan fjernes. Mødre som er hjemme utover ordinær tid blir i det ene øyeblikket omtalt som undertrykte og i det neste som egoister. Det politiske presset går, på tvers av partier, i retning av å lose barna inn i barnehage fra ettårs alder og foreldrene tilbake i ordnært fulltidsarbeid.

Konsekvensen av dette er, for svært mange barn, at de fra knappe ett år tilbringer nesten hele sin våkne tid i en institusjon, borte fra hjemmet og borte fra foreldrene. Dette skjer mens fagfolk diskuterer hvilke konsekvenser dette har for barna. Sannheten er at vi ikke kjenner konsekvensene, men at veletablerte teorier i barnepsykologi peker i retning av at dette rett og slett ikke er bra for barna, fordi barn i denne alderen har behov som ikke kan stilles på denne måten, heller tvert i mot. Vi står med andre ord midt oppe i et omfattende sosialt og psykologisk eksperiment vi ikke aner konsekvensen av.

Om Stuenæs har andre teorier om dette og ikke ser noe problematisk i at barn ned til ett års alder oppholder mer enn ni timer i barnehage hver dag, må det stå for hennes regning. Men skal hun ta opp debatten rundt makstid i barnehagen, vil jeg oppfordre henne til å dreie debatten rundt dem den faktisk handler om, nemlig barna. La foreldres ømme tær og logistikkproblemer for en gangs skyld komme i annen rekke.

Anne Lene Andersen
Lektor og småbarnsmor

En gang for nesten lenge siden, sto det på forsiden av Aftenposten at Ullevål sykehus skulle stenge en avdeling for å spare X millioner. I samme avis var det i økonomidelen en artikkel som fortalte at Ullevål betalte litt mer enn dette i moms. Jeg tolker fortsatt dette til at sykehuset lot mange stå i helsekø for å betale moms.

En annen gang kunne samme avis referere til to politikkere fra samme parti, som holdt taler i hver sin by. Den ene snakket om at industrien slet med avsetningsvansker, den andre snakket om renter, og at kjøpekraften måtte reduseres! Jeg tror fortsatt at dette på normalt språk betyr at industrien ikke fikk solgt nok samtidig som vi kjøpte for mye.

Politikk er tydeligvis som å koke suppe på en spiker.

I dag holder våre fjolsevalgte på på samme måte. Nylig ble Flisa Postkontor nedlagt, og det er bare post i butikk mellom Kongsvinger og Elverum. Hvor mange som ble arbeidsledige i denne “innsparingen”, og byttet ut statlig lønn med statlig ledighetstrygd vet jeg ikke, men jeg lurer sterkt på hvordan de ca. 30 prosentene i forskjell på lønn og trygd kan forklares som fornuftig lønnsomhet.

NAV: – Arbeidsledigheten faller fortsatt sterkt, sier arbeids- og velferdsdirektør Tor Saglie. Ved utgangen av mai er det registrert 42 400 arbeidsledige hos NAV.

42.400 personer har ikke jobb, og regjeringens største bløff-samling (parti kalles det) snakket om at “Alle skal med” og “Arbeid til alle er jobb nr. 1”. Dette har de tydeligvis glemt, for nå koker de spikersuppe på å rasere sykelønns- ordningen.

Ganske mange som er syke, er “nødvendige folk” som blir erstattet av en vikar. Vikarer er som folk flest interessertt i 100 % jobb. Om regjeringen nå for eksempel presser min arbeidsgiver til å ta meg inn en dag i uka som “ikke helt syk”, vil de helt sikkert late som om de sparer på sykelønnsbudsjettet, uten å snakke om at min vikar får ledighetstrygd den dagen jeg jobber. Dette gir normalt omtrent samme kostnader, bortsett fra noe økt administrasjon i bedriften og hos NAV.

Å koke suppe på en spiker kan gi god suppe, det vet alle som kan eventyret, men det medfører mye merarbeid med de stadig nye ingrediensene som “plutselig” kommer med.

Er det noen som har flere eksempler på molbopolitikk, så kom med dem.

Er det noen som klarer å forklare sykelønnspolitikken så en dumskalle som meg for står det, så spanderer jeg en pizza.

Skedsmo kommunes økonomi er anstrengt. Budsjettene har vært vedtatt med underskudd eller så vidt i balanse gjennom flere år. Det har ikke vært tatt høyde for uforutsette hendelser eller vist vilje til å ta grep som ville gitt større forutsigbarhet i tjenesteproduksjonen. Evnen til å prioritere synes stadig mer fraværende blant det styrende flertall i kommunen.

I januar var det sviktende/feil i prognosene for skatteinngang i 2009 som ble den utløsende årsaken til de kutt som nå er vedtatt.

Skedsmo FrP la i desember frem en rekke forslag som ville bidratt til langsiktig effektivisering, fornyelse og mer forutsigbarhet i den økonomiske situasjonen, men flertallet avslo de alle. Da det i januar på nytt var behov for kutt valgte FrP å skjerme tjenestene til helse- og sosial og undervisningssektoren. FrP foreslo blant annet å redusere bruken av eksterne konferanser for administrasjonen samt begrense bruken av overtid i teknisk sektor og kultursektoren.

Istedenfor å følge disse forslagene valgte AP, Venstre, KrF, PP og SP å kutte blant annet i PPA-tjenesten, psykiatrisk team, tilbud til barn med spesielle behov gjennom TOFU-prosjektet, barne- og ungdomsbasen, ergoterapitilbudet og dagsenteret for de eldre på Stalsberg.

Det er sterkt beklagelig etter vårt syn.

Kuttene gjennomføres av partier vi ellers hører hevde at er opptatt av de svakeste, hvor solidaritet og medmenneskelighet tilsynelatende er verdier som betyr mye, men det synes bare å være tom retorikk før et valg…?

Tone Liljeroth
Gruppeleder
Skedsmo FrP

Aftenposten trykker artikkelen “lykkelig med ritalin”, og undergraver med det et økende antall leger, forskere, foreldre og andres erfaringer angående medisinen som skal gjøre ditt barn mer håndterlig – i en verden som spinner stadig raskere rundt de. “Virkningsmekanismene er ikke fullstendig kartlagt” står det å lese i felleskatalogen over medisiner. Og mantraet som går igjen handler om nettopp dette: vi VET ikke hva denne sentralstimulerende medisinen gjør med barns hjerner, hvilke langtidseffekter den har og hvor avhengighetsskapende den kan være. Det er russisk rulett, og ofrene er millioner av barn over hele verden som ikke kan si annet en ja takk til en medisin som i henhold til egne erfaringer trekker et slør over virkeligheten, gjør de passive og sløve og ute av stand til å trene opp viktige sosiale ferdigheter. Blant min omfangsrike bekjentskapskrets er det faktisk mest nærliggende å sammenligne med pillemisbrukere og heroinister. Det er verdt å nevne at også disse menneskene opplever at hverdagen fungerer, at de ser seg selv som ekte – gjennom en tåke av rus. Rusen er hva de trenger hver eneste dag før de begynner på de vanligste av gjøremål. Anbefaler vi av den grunn heroin? Anbefaler vi kokain og amfetamin, som i liket med Ritalin stimulerer dopamintilførselen til deler av hjernen vår og således påvirker vår følelse av lykke og velvære? Nei. Fordi fornuften taler for seg selv – vi kjenner den ødeleggende virkningen av disse stoffene altfor godt. Men når det kommer til å medisinere et eksploderende antall stadig yngre barn er det altså greit.

USA var først ute med ritalin. Nå begynner vi å se effektene: Depresjoner, angst, agressivitet, rusavhengighet, “ticks”, søvnløshet, hjerteflimmer med tilfeller av påfølgende død. Spiralen er katastrofal: det er ikke uvanlig at barn til slutt havner på nærmere et dusin forskjellige medisiner som hver og en tar seg av en annen medisins bivirkning. Bak disse medisinene sitter mektige, multinasjonale firmaer som tjener enorme summer på medisineringstrenden. Det er i disse selskapenes egeninteresse å få trykket så mange artikler som mulig om ritalinens positive virkninger. Desverre er det slik at uvitende lekfolk ukritisk løper disse herrenes ærend, i en tid da de virkelige utløsende faktorene burde fremstå stadig klarere for oss. Likeså den ikke-medisinske behandlingen – aftenposten bør følge opp artikkelen med en gjennomgang av kosthold, trening og pusteteknikker som alternativ til Ritalin. For barnas skyld – vår fremtid.

Bjørn Larsen

For skoleåret 09/10 har Lørenskog kommune gitt utrolig stramme økonomiske rammer til skolene for å levere de tjenestene de er pålagt til barneskolebarna.

Spesifikt vil vi her fokusere på de rammene som er gitt for ‘barn med vedtak’ – det vil si barn med ADHD, barn med diabetes, barn med autisme og andre alvorlige sykdommer som krever at de har anledning til å gå ut av klasserommet, at de får sitte et stille sted om de trenger det, at de får hjelp til ekstraundervisning på bakgrunn av lese og skrivevansker og tilsvarende tilrettelegging.
Lørenskog kommune har skåret skolebudsjettet for Fjellhamar skole så inn til benet at barna som har fått anbefalt mindre enn 14 timer av PPK i år kun får 61 % av det de har vedtak på. Vi kjenner til barn som får risikable blodsukkernivå som resultat av dette. Vi kjenner til klasser som ikke får arbeidsro i de fleste timene fordi barna som trenger å være ute ikke har assistent til å gå ut, og på en så stor skole som Fjellhamar berøres et svært stort antall barn av dette, Det begynte sist mandag 124 førsteklassinger på Fjellhamar, og mange av de har vedtak før de begynner og må dele assistenter hvis de uheldigvis er flere i samme klasse som har vedtak. Dette er også tilstanden på de fleste andre klassetrinn på skolen, hvor vi nå har totalt 867 elever.
På mindre skoler med mindre klasser er kanskje ikke dette et så stort problem, men på vår skole med så store klasser vil det alltid være gjennomsnittlig flere barn i en klasse som har vedtak og behov for ekstra ressurser – det kan man se ut fra statistikken.

Det oppleves som smålig at det kuttes på ressursene til de svakeste i samfunnet. I mange tilfeller er dette barn som fra barnsben av har seriøse handicap, og det faktum at disse ikke skal få den hjelpen de i følge loven – slik at de får en minimumssjanse til å gjennomføre basis grunnskole gjør at de blir frarøvet den sjansen de har til å få en bra start på livet som en del av samfunnet.

Fjellhamar skole gjør en utrolig jobb, og det oppleves i blant som magi den måten de klarer å levere gull ut fra den gråsten de blir tildelt.  Om det ikke hadde vært for den flotte lærerstaben og den kreative, løsningsorienterte og samarbeidende ledelsen ville barna våre ikke vært i nærheten av å få det skoletilbudet de skal. Nå leverer lærerne alle de fag de skal men elevene har i dag et minimum at tilpasset opplæring, knapp svømmeopplæring til tross for basseng, ingen formingsfag som kunne gitt lyspunkter for de som ikke trives med akademiske fag, og en kritisk lav PC dekning og opplæring i mediefag som man har tilgang til på andre skoler i kommunen.

Hvem tjener så på dette?
Dette kunne kanskje i en budsjettbehandling se ut som småpenger som enkelt kunne kuttes og benyttes på et annet område som også hadde behov. Men la oss være tydelige her.
Dette området vil vi ALDRI akseptere et budsjettkutt på. De kortsiktige gevinstene man får ved å dekke over budsjettmangler i ett års budsjett kan skape så stygge sår og ødelegge skolehverdagen for så mange barn på Fjellhamar at de helst skulle gått skoleåret om igjen.  De som sjonglerer med tallene ser kanskje ikke denne konsekvensen ut fra sine regneark, derfor opplever vi her et sterkt behov for å rope et varsko – her er det kuttet på feil område. Disse barna trenger all den bistand de har vedtak på – det er nettopp derfor de har vedtak. Det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt å gi disse barna god ballast, faglig dyktige lærere som forstår deres handicap, og ressurser som bygger de opp i steden for en knapp, støyende, skremmende og slitsom skolehverdag som bryter disse barna og deres klassekamerater ned. Da får barna en langt sterkere grunnmur for resten av livet.

Vi trenger midlene øremerket barn med vedtak. Alle foreldre som har vært i en slik prosess kjenner til hvor vanskelig det er å få et vedtak i første runde, så da pengene skal bevilges for å bidra til hverdagen til elevene reduseres så drastisk, så oppleves dette som et ran.

Finn andre poster å kutte på – disse barna, familiene, klassekameratene og skolene fortjener ikke denne arbeidssituasjonen.  Vi oppfordrer Lørenskog Kommune til å endre dette snarest – i trinn 1 øke budsjettene for ekstra ressurser/assistenter tilbake til de tidligere 75 % og i trinn 2 til de vedtatte 100 %. Vi er utålmodige – det er barna våre det dreier seg om, og ett ødelagt skoleår er ikke akseptabelt.  Kutt i vikarbudsjettet i fjor ødela mye av undervisningen for ett år siden. Vi aksepterer ikke denne reduksjonen som en ny reduksjon i skolehverdagen til våre barn.

Fjellhamar FAU

Vi er bosatt i Tårnbyveien Nord Borettslag på Skjetten. I området er det mange barnefamilier, med mange “gang/stikkveier” inn fra Tårnbyveien. Tårnbyveien er skiltet med 30km/t, og dette gjelder også inne i gang/stikkveiene. For de som ikke er kjent i området, er bebyggelsen slik at det går boder helt til gang/stikkveiene. Dvs at biler som kommer i 30 km/t har ikke mulighet å stoppe for et barn som kommer løpende ut fra entrên til sitt hjem. Vi har hatt mange nesten ulykker, borettslaget oppfordrer til kun nødvendig kjøring i gangfart, men dette vil ikke kommunen støtte opp om.

Gang/stikkveiene er kommunale, men sier at borettslaget kan overta ansvaret for disse, og da gjøre endringer. Det vil si at kommunen da slipper ansvar for vedlikehold, strøing, brøyting etc. ved disse stikkveiene.

Som beboer og skattebetaler i Skedsmo Kommune kan jeg ikke si at området er barnevennlig. Hver gang du sender ditt barn ut, er du bekymret for hva som kan skje. Så vidt jeg er kjent, har det vært ulykke her for en del år tilbake siden, og beboere engasjerte seg i samme sak den gang. Uten at det ledet frem.

Så det jeg lurer på, må liv gå tapt før kommunen får forståelse for HMS (HELSE-MILJØ-SIKKERHET).

Etter vår vurdering er gang/stikkeveiene i følge veitrafikkloven ikke gater hvor 30km/t er forsvarlig.

Vi er alle skattebetalere, men kommunen ønsker å dytte ansvar/kostnader over på borettslag for innbyggernes gangveier. Dette vil medføre økte kostnader for borettslaget(ene), dvs økte kostnader for beboerne.

Barnevennlig, det er ihvertfall ikke Skedsmo.

En god barndom må preges av trygghet mer i form av menneskelig nærhet enn romslige materielle rammer. Barn og ungdom har rett til å høres og delta i beslutningsprosesser som gjelder deres egen hverdag og fremtid. Dette gjelder spesielt på skolen, men også ellers i samfunnet.

Venstre mener at barn og ungdom må få utløp for sitt behov for selv å yte noe og være til nytte. Med et stadig mer organisert fritidstilbud for barn og ungdom er det viktig at disse gis mulighet til også å velge en selvstyrt eller uorganisert fritid. Barn og unges behov for å utfolde egenart og kreativitet må ikke kveles av en velmenende og altomfattende organisering, eller av foreldrenes og samfunnets behov for tilsyn med barna.

Frivillige lag og foreninger representerer en viktig dimensjon i barn og unges liv, utenfor familien og skolen. Kommunen må legge til rette for, og støtte det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.

Å sørge for vekst i kommunen er viktig for å opprettholde grunnlag for kulturtilbud og tjenester. For byer går tilsiget av seg selv da eksisterende tilbud der drar til seg ytterligere mennesker. Annerledes er det for vår kommune, Hurdal i Akershus, som har alle forutsetninger for å dra til seg folk med alpinanlegg, kort vei til Gardermoen og E6. Med full barnehagedekning, ledige boligtomter og nydelig utsikt til Hurdalsjøen vil Hurdal FrP ved makten i neste kommunestyreperiode sette markedsføring av “Østlandets perle” på dagsorden.